Våre forventninger, og hva de gjør med barna våre

Når et barn nærmer seg skolestart, følger det ofte en stille spenning i huset.

Foreldre som håper på gode lærere, gode venner, gode dager. Barn som lurer på hvor de skal sitte, hvem de skal leke med, og hvordan det egentlig kommer til å føles å være elev.

Disse forventningene forsvinner ikke etter første skoledag.

De følger med gjennom hele skoleløpet.

Når barnet skal bytte klasse.

Når dere får ny kontaktlærer.

Når ungdomsskolen nærmer seg og alt blir større, både faglig og sosialt.

Rundt middagsbordet snakker mange om fag, lekser og prestasjoner.

• gjøre det bra

• være flink

• følge med

• få gode karakterer

  
  

Andre ganger handler samtalene mer om det sosiale.

• vennskap

• inkludering

• tilhørighet

• eller frykten for å falle utenfor

  
  

Det er lett å tenke at forventningene vi uttrykker handler om motivasjon.

Men noen ganger blir de mottatt som krav barnet må leve opp til.

Og det er her de små nyansene hjemme betyr så mye.

Når vi sier «du er så flink», hører noen barn egentlig:

«du må fortsette å være flink for at vi skal være fornøyde»

Når vi sier «du er så smart», kan det føles som det ikke er rom for å gjøre feil.

Og når vi sier «du klarer dette, du er sterk», kan et barn som kjenner seg stresset, i stedet høre:

«jeg må klare dette alene»

Ord som er ment som støtte, kan bli tolket som press. Derfor er det så viktig å være bevisst på hvordan vi bygger selvtillit. Ikke bare i form av ros, men i form av anerkjennelse.

Å si:

• «Jeg ser hvor nysgjerrig du er»

• «Jeg la merke til at du prøvde igjen, selv om det var vanskelig»

• «Jeg liker hvordan du tenker»

• «Du er god til å få andre til å føle seg vel»

  
  

Dette er ord som fester seg som en indre trygghet.

En følelse av at verdien deres ikke ligger i prestasjonen, men i hvem de er.

Barn lærer ikke bare fag på skolen.

De lærer å være en del av noe.

• å ta plass

• å gi plass

• å være modig

• og noen ganger å være usikker

  
  

Når vi som foreldre gir rom for hele følelsesregisteret hjemme, gir vi barnet et fundament som varer langt utover klasserommet.

Å bli møtt med anerkjennelse for hvem man er, gir mot til å møte verden.

Når barnet står midt i en overgang, som høsten før ungdomsskolen, strømmer forventningene gjerne på for fullt. Det kan være fristende å snakke om karakterer, valg, ansvar og modenhet.

Men kanskje er det aller viktigste å hjelpe barnet å forstå at utvikling skjer i sitt eget tempo.

At det kommer til å gå både bra og litt skjevt, og at det er helt greit. Du støtter uansett.

Vi kan ikke fjerne forventninger, verken våre egne eller barnets. Og det er vårt ansvar som voksne og ikke øse vår bekymring over på barna. Tenk over hvilke signal du sender.

Men vi kan gjøre dem lettere å bære ved å fylle hjemmet med trygghet, nysgjerrighet og støtte.

Du er barnets heiagjeng! Og du støtter i ett og alt. Du veileder, uten å gjøre det for dem. Da får du et barn som kommer til deg når det butter for å få råd, ikke for å slippe å løse det selv. Du får et barn som står stødigere i alt det ukjente som møter dem på skolen.

Det er der den virkelige læringen starter, med følelsen av å være god nok som den man er, før noe som helst skal presteres. Selvtillit, mestringsfølelse, raushet, trygg nok til å feile. Da tør de å prøve det som måtte komme.

Ta kontakt om du ønsker en skoleprat. Kanskje er det små justeringer som kan bidra til store steg.

Jeg er her og jeg ser dere!

Av Kristin Toven