Når du begynner å tvile på deg selv som forelder

Når tvilen tar plass

For de fleste foreldre som virkelig står i det for barnet sitt, kommer det et tidspunkt hvor alt begynner å riste litt. Det er ikke alltid lett å sette fingeren på akkurat når det skjer, men du kjenner det. Et sted mellom det tredje møtet, den femte telefonsamtalen og den syvende gangen du prøver å forklare noe som føles helt selvfølgelig for deg, men som likevel ikke helt lander hos de andre rundt bordet — da begynner noe å løsne innenfra.

Tvilen sniker seg inn.

Og ikke tvil av den konstruktive sorten, den som hjelper deg å tenke klarere. Men den tunge, gnagende varianten som stiller spørsmål du egentlig ikke ønsker å stille. Har jeg overreagert? Er det meg det er noe galt med? Ser jeg problemer som ikke finnes, eller som ikke er så alvorlige som jeg tror? Burde jeg bare stole mer på skolen og gi slipp på kontrollen litt? Og hva er det egentlig jeg kan si, spørre om og kreve, uten at det oppleves som vanskelig eller krevende?

Det er en ganske ensom plass å befinne seg, den der. For du kjemper jo allerede — for barnet ditt, for å bli hørt, for å finne de rette ordene. Og så plutselig kjemper du også mot deg selv.

Tvil betyr ikke at du tar feil, det betyr at du har stått alene for lenge

Noe av det jeg hører igjen og igjen fra foreldre i lignende situasjoner, er at tvilen sjelden dukker opp i starten. Den kommer ikke i det første møtet, eller etter den første mailen. Den kommer etter at du har gjort alt du kan. Etter at du har møtt opp, igjen og igjen, forsøkt å forklare fra ulike innfallsvinkler, prøvd nye strategier hjemme, tilpasset hverdagen rundt barnet, vært raus og tålmodig og samarbeidsvillig, og likevel ikke fått den forståelsen, eller den hjelpen, som barnet ditt faktisk trenger.

Da begynner energien å sive ut. Og når energien er borte, er det lett å vende blikket innover og begynne å tenke at det kanskje er noe med deg. At du ikke forstår godt nok. At du krever for mye. At du ser ting som ikke er der.

Men det jeg tror, og det jeg har sett mange ganger, er at tvilen som regel betyr noe helt annet enn det den gir seg ut for. Den betyr at du har båret for mye alene, for lenge. At ansvaret du har tatt på deg er større enn det som er rimelig for ett enkelt menneske. At du har brukt deg opp i møte med et system som ikke alltid er bygget for å ta imot de nyansene du ser hver eneste dag hos barnet ditt.

Det er ikke det samme som at du tar feil. Det er ikke det samme som at du er vanskelig. Det er et tegn på at du trenger støtte. Ikke fordi du er svak, men fordi det du holder på med faktisk er krevende.

Systemet er ikke alltid lett å navigere, og det er ikke din feil

Skole og hjelpeapparat kan være komplekst og til tider uforutsigbart, og det tolkes og praktiseres ulikt fra skole til skole, fra kommune til kommune. Det betyr at to foreldre med barn i tilnærmet lik situasjon kan oppleve vidt forskjellige møter med systemet, og ingen av dem gjør nødvendigvis noe galt. Det er bare slik det er, selv om det ikke alltid oppleves rettferdig.

Og når du gang på gang møter en mur, når bekymringene dine blir møtt med «vi får se det an» eller «det er ikke så alvorlig som du tror», når barnet ditt fortsetter å streve og tiltakene likevel ikke treffer, da er det ikke rart at selv den tryggeste forelder begynner å vakle. Det handler ikke om hvor sterk du er. Det handler om hvor mye ett menneske kan bære før det kjenner tyngden.

Du trenger noen som kan hjelpe deg å se klart igjen

Når tvilen har tatt plass, hjelper det ikke alltid med mer informasjon eller flere råd. Det som hjelper, er noen som kjenner deg litt, som vet hva du har stått i, som kan minne deg på hva du faktisk har sett hos barnet ditt, og som kan hjelpe deg å sortere hva som er ditt ansvar å bære, og hva som faktisk er skolens. Noen som kjenner systemet godt nok til å hjelpe deg å finne veien, og som kan stå ved siden av deg når du trenger å ta nye skritt.

Bare det å få si ting høyt til noen som lytter skikkelig, kan gjøre noe med trykket. Og det å høre en annen stemme si «du er ikke gal, du har helt legitime bekymringer», det kan bety mer enn du kanskje tror når du står midt oppi det.

Ingen er ment å navigere dette alene. Ikke du heller.

Det at du tviler, betyr ikke at du har mistet retningen

Tvert imot. Det betyr at du bryr deg så dypt at du til og med er villig til å stille spørsmål ved deg selv — og det krever faktisk mot. Det betyr at du har hjertet ditt skikkelig utenpå kroppen og blikket vendt mot barnet ditt, selv på de dagene det er tungt.

Trygghet handler ikke om å alltid vite svaret, eller om å aldri kjenne på usikkerhet. Det handler om å klare å stå i det, å søke støtte når du trenger det, og å ha nok tro på deg selv til å fortsette, selv når veien ikke er helt klar.

Du gjør nettopp det. Og det er ikke lite.

Og husk at om du har spørsmål eller bare behov for en skoleprat, så ta gjerne kontakt.