Vi kaller det inkludering. Men hvem inkluderer vi egentlig?

Tenk deg at du er ni år. Du sitter ved pulten din og ser at eleven ved siden av alltid har en egen voksen. Alltid. Hva tenker du?

Du legger merke til det. Selvfølgelig gjør du det. Du er ni år, ikke blind. Du lurer kanskje på hvorfor. Du danner deg en mening. Kanskje du synes det er litt rart. Kanskje du holder litt avstand, ikke fordi du er slem, men fordi du ikke vet helt hvordan du skal forholde deg til det du ser.

Det er ikke din feil. Du er ni år. Det er systemets feil.

En assistent som kun sitter ved siden av én elev sender et tydelig signal til hele klassen: denne eleven er annerledes og trenger sin egen voksen. Det er ikke inkludering. Det er stigmatisering satt i system.

Vi har misforstått hva inkludering betyr

I dag betyr inkludering, slik det praktiseres i mange klasserom, at alle er i samme rom. Hele dagen. Alltid. Eleven som lager lyder uten å kunne kontrollere det selv sitter der. Eleven som er utrygg sitter der. Eleven som er sjenert sitter der. Og eleven som trenger ro og forutsigbarhet sitter der, omgitt av støy og bevegelse og trettito andre barn.

Vi kaller det inkludering. Men det vi egentlig beskriver, er samlokalisering. Å sitte i samme rom er ikke det samme som å høre til.

Hva gjør det med de andre barna?

Noen elever lager lyder de ikke kan kontrollere. Noen beveger seg på måter som forstyrrer. Noen trenger en voksen ved siden av seg hele dagen. Alt dette skjer midt i et klasserom der alle de andre barna også prøver å konsentrere seg, lære noe og finne sin plass.

Skaper det toleranse? Noen ganger. Men det skaper også irritasjon, forvirring og avstand, ikke fordi barna er onde, men fordi ingen har gitt dem språk eller rammer for å forstå det de ser. Det er vi voksne som må gjøre det. Og det gjør vi ikke godt nok.

Fem assistenter i samme rom

I noen klasserom sitter det fem assistenter ved siden av hver sin elev. Fem ekstra voksne. Det høres bra ut. Men hva skjer egentlig? Noen fagarbeidere er multikunstnere og får til det meste. Men andre igjen hjelper sjelden til med annet enn sin egen elev. De er der utelukkende som et synlig tegn på at noen skiller seg ut. De bidrar ikke til fellesskapet. Og de øker støynivået i et rom som allerede er fullt av inntrykk.

Fem voksne er ikke fem ganger så mye støtte. Det er fem ganger så mye synlig forskjell.

Hva om vi tenkte annerledes?

På Høgvold er alle voksne, voksne for alle barn. Det er ingen som tilhører noen spesielt. Og det er nettopp det som gjør noe med dynamikken.

Jeg har tenkt mye på om ikke et tilbud som Høgvold kunne ha blitt brukt på en annen måte enn det gjøres i dag. Ikke bare for eleven med særskilte behov, men for en liten gruppe der klassen rullerer. Noen uker er det disse barna som reiser ut. Noen uker er det andre. Ingen er alltid den som tas ut. Ingen er alltid den som blir igjen.

Og læreren? Får en dag i uka med litt færre elever i klasserommet. De som er igjen får mer oppmerksomhet. Det er ikke et tap for noen. Det er en gevinst for alle.

På Høgvold gjelder ikke hierarkiet fra klasserommet. Den som er flink til å lese er ikke nødvendigvis flink med hester. Den som strever med å sitte stille inne, finner kanskje ro når kroppen får lov til å bevege seg ute. Og plutselig ser de andre barna noe de ikke har sett før, at den eleven de trodde de kjente, faktisk er god til noe.

Det er inkludering. Ikke samlokalisering.

Vi trenger ikke velge mellom fellesskap og tilpasning. Vi trenger å slutte å tro at fellesskap alltid ser ut som et klasserom.

Kjenner du deg igjen i det jeg skriver her? Enten som forelder, lærer eller assistent? Send meg gjerne en melding. Disse tankene er ikke ferdige tenkt, og jeg pønsker gjerne videre med deg.

13.05.2026 Kristin Toven Inn på Høgvold