Den alternative læringsarenaen og fellesskapet

Udir slår fast at skolen skal benytte ulike arenaer, slik at alle elever får mulighet til å utvikle seg og lære. En vakker tanke. Men hva skjer egentlig i et klasserom med 28 elever. Alle med ulik bagasje, ulike erfaringer og helt ulike måter å møte verden på?

Se for deg et klasserom med bestemor Skogmus og Spice Girls, Politimester Bastian og Rambo, lille Morten Minstemann og den uslåelige Kaptein Sabeltann, og midt i det hele den stille, introverte Mathilda. Disse 28 skal delta aktivt i fellesskapet, lytte til hverandre og anerkjenne hverandre. Intet mindre.

For noen er veien dit ganske kort. For andre er det et stort prosjekt bare å holde seg selv i sjakk, for ikke å snakke om holde seg i rommet.

Repertoaret må på plass

Sosial læring skjer gjennom å erfare og øve i fellesskap. Men før man kan øve, må man ha noe å øve med. Et repertoar. Hvordan oppfører jeg meg her? Hva er lurt akkurat nå, med akkurat disse menneskene rundt meg?

Mathilda trenger tid og opplevelser der hun erfarer at hun faktisk mestrer, før de magiske tingene kan skje. Morten Minstemann må lære at han ikke alltid kan gjøre som han vil i en gruppe på 28. Og Rambo og tante Sofie har gjerne fått en rolle de sitter fast i. En rolle som alt for ofte ender med tilsnakk, fra voksne eller medelever.

Men hva om de fikk slippe masken? Hva om de fikk kjenne på andre sider av seg selv, på en arena der ingen lo, snarere tvert imot?

Nye arenaer gir nye erfaringer

På Høgvold starter alle på bar bakke. Det er ingen etablerte roller og ingen fastlåste hierarkier. Den som vanligvis er «tøffingen» oppdager kanskje at det ikke er så enkelt å løfte hovene på hesten. Og Morten Minstemann, han stråler plutselig og viser hvordan.

Nye erfaringer gir også nytt språk og nye referanser. Plutselig vet eleven hva det snakkes om i klasserommet. Det er kortere vei til fellesskapsfølelsen når man faktisk har noe å bidra med.

Struktur, mestring og ro

På Høgvold er vi færre. Det gir oss muligheten til å forberede oss i forkant og justere underveis. «Husk å snakke rolig og unngå brå bevegelser når du leier hesten.» Og når eleven gjør det, og hesten kvitterer med å følge etter, ja da skjer det noe. Eleven kjenner at det er godt å samarbeide. At ro gir resultater, og ikke minst at de kan. Og at noen følger dem.

Det viktigste

Det viktigste vi gjør på denne alternative læringsarenaen, er å gi elevene tro på at de betyr noe, og at de kan få til noe. En dag i uken der de mestrer, er en dag som gjør de fire andre litt lettere.

Og kanskje, en dag, vil det være moro å lytte til de andre i klasserommet. Fordi de selv har noe å bidra med. De vet at de kan. De vet at de betyr noe for noen.

Det er det vi jobber for. Vi blander barn og dyr, barn og natur, barn og sjø, barn og hage. Vi søker mestringsopplevelser fra dag èn. Legger lista så lavt at vi er sikre, og de velger tempoet og hvor fort det blir vanskeligere. Vi følger ikke gjennomsnittet. Vi følger hver enkelt. Det betyr ulikt tempo, og ulike aktiviteter. Har du sett øynene til et barn som plutselig opplever å få til noe som i utgangspunktet var helt utenkelig? Det må bare oppleves! Men det kan bety en hel del for de øvrige dagene, og ikke minst hvordan barnet/ungdommen ser på seg selv og dermed verden rundt. Det er helt sant.

Av Kristin Toven, Inn på Høgvold